Drømmen

................ om et barn.
................ om å elske noen høyere enn himmelen.
............... om noen som elsker en helt uforbeholdent.
............... om å bringe slekta videre.
............... om å få være en komplett familie.

Ja, den drømmen er den jeg holder fast ved og håper skal bli sann en dag!

Hvem skulle vite at det skulle bli så fryktelig fryktelig komplisert og vanskelig å få til?
Hvorfor måtte vi bli de som skulle slite med  å få barn?
Det gjør så vondt i hjertet, og lager dype spor i sjela.
Kanskje får vi aldri barn, hva vil det gjøre med oss?

Jeg gråter så mange tårer for det som aldri ble, og for sorgen som er oss til del.
Men håper fortsatt at drømmen skal gå i oppfyllelse - en dag!

Til minne om de som døde den forferdelige dagen i juli.

Jeg var på domkirkeplassen i Oslo 11/8-11 for å legge ned en rose og for å minnes de drepte.

Den offentlige minnemarkeringen finner sted i dag.

Alle de som døde under bomben i Oslo og massedrapene på Utøya fortjener å hedres.

De skal aldri glemmes.

Glemmes skal heller ikke de som ble skadet under attentatene, de bør i aller høyeste grad huskes.

De sliter med grusomme minner og traumer vi ikke kan forestille oss.

Pårørende til skadde, overlevende og døde skal også huskes.

Hjelpemannskaper som politi, sykehus- og ambulansepersonell, Røde Kors, brannvesen og alle som bidro frivillig og spontant fortjener en hyllest for innsatsen.

 

Når EN mann kan vise så mye hat TENK hvor mye kjærlighet VI kan vise sammen